Unnskyld

Jeg angrer på at jeg var så teit

Jeg angrer på at jeg kom for seint

Jeg angrer hvis jeg sa noe feil

Du må forstå jeg angrer meg

 

Jeg angrer på alt jeg rota vekk

Jeg angrer på at jeg var litt frekk

Jeg angrer sånn på det jeg sa

Jeg angrer på den personen jeg var

 

Jeg angrer både dag og natt

Jeg hørte ikke nok på Edith Piaf

Jeg angrer på ting som alle har glømt

Så skammen ikke blir forsømt

 

Jeg angrer på det jeg ikke fikk gjort

Jeg angrer på at jeg gikk meg bort

Men jeg angrer ikke på deg

Jeg angrer aldri på du og meg

Advertisements

Eselører

Du kan se at jeg elsker denne
Boka
Den er full av merker og
Bretter

For hver gang jeg kommer til
Noe jeg liker
Må jeg ha en måte
Å huske det

Du prøver å viske det vekk
Brette ut hjørner
Så jeg ikke trenger å huske
Hvor vi slutta å lese

Men jeg tror eselørene
Er synlige
For alle med øyne
Og alle som har lest ei bok
Med bruksslitasje

IMG_1991

Semikolon

Vi kan være tett på; vi kan gå ut, gå aleine, eller gå hjem. I skogen synger jeg alltid best, for der er veien til folk lang; veien til hjertet er kortere, fra hodet til hjertet, uten å gå om de skjelvende knærne. Jeg husker jeg så deg for første gang, i lilla bukser, så rart og fint; Sånn er du, du må kjenne blyanten når du skriver; du gjorde det kortere, veien fra hodet til blyanten, via hjertet. Så sære vi var; så nære vi var, er det slutt eller kommer det mer; kanskje ikke et punktum denne gangen, for man kan bruke semikolon så uendelig mange ganger før man setter punktum, heldigvis.

Nære bekjente

Jeg møtte deg ikke i fjor
det var året før
Du er den samme
uten meg
kanskje

De sier at livet
er for kort
og Proust er for lang
Vi må leve
ikke bare lese

men kanskje
leve for å lese
folk
sånn som du kan

Jeg kan ikke være
der for deg
lenger
så nære
som det du
trenger

Jeg så at du likte
det jeg skrev
Jeg skulle ønske
du skrev mer
enn «bare bra»

Livet er for langt
og vennelista for kort

Jeg leser bøker
bedre enn folk
men jeg ser deg
mellom linjene
av og til

Sannhetens time

Det er fjorten timer igjen til eksamen, og nå føler jeg meg litt som Clarissa Dalloway; jeg flyter i inntrykk fra alle øyeblikkene, alle karakterene og alle møtene som var, så mange, men for få. Er det en anger; kastet jeg meg uti det havet, turte jeg å svømme helt ut? Kanskje var det noe som ikke nådde helt fram, som aldri kjentes dypt nok; aldri fikk jeg vært der helt, eller kanskje det ikke var ekte, at vi bare lata som, eller var noen andre da vi møttes; vi ble noen de gjorde oss. Septimus sier man ikke kan bringe barn inn i en verden der ingen følelser varer, innfallene fordamper i timene, og jeg kasta meg ned i mørket hans, slik som så mange av de som har en Septimus på skulderen. Men jeg håper heller det er Karim som fyller meg om fjorten timer, når jeg innser at alt er mulig, selv om det kan kludre seg til en stund, så blir det ok, og det er lov å være lykkelig og medtatt på samme tid, sånn som nå, bare akkurat nå og alltid på samme tid. Jeg vet at jeg får bare denne ene sjansen, før timene er forbi, og det kommer nye, for man kan ikke konte livet sånn som eksamener. Jeg har de alle med meg når jeg drar dit, alle de som møtte meg og fikk meg til å se meg, og kanskje det er nok til at man tør å holde fast på noen, selv om man ikke alltid liker dem, og heller vil plukke kål alene, så tar man de med og sitter i det, til det er over, slik som alt vil være, en eller annen gang.