Sannhetens time

Det er fjorten timer igjen til eksamen, og nå føler jeg meg litt som Clarissa Dalloway; jeg flyter i inntrykk fra alle øyeblikkene, alle karakterene og alle møtene som var, så mange, men for få. Er det en anger; kastet jeg meg uti det havet, turte jeg å svømme helt ut? Kanskje var det noe som ikke nådde helt fram, som aldri kjentes dypt nok; aldri fikk jeg vært der helt, eller kanskje det ikke var ekte, at vi bare lata som, eller var noen andre da vi møttes; vi ble noen de gjorde oss. Septimus sier man ikke kan bringe barn inn i en verden der ingen følelser varer, innfallene fordamper i timene, og jeg kasta meg ned i mørket hans, slik som så mange av de som har en Septimus på skulderen. Men jeg håper heller det er Karim som fyller meg om fjorten timer, når jeg innser at alt er mulig, selv om det kan kludre seg til en stund, så blir det ok, og det er lov å være lykkelig og medtatt på samme tid, sånn som nå, bare akkurat nå og alltid på samme tid. Jeg vet at jeg får bare denne ene sjansen, før timene er forbi, og det kommer nye, for man kan ikke konte livet sånn som eksamener. Jeg har de alle med meg når jeg drar dit, alle de som møtte meg og fikk meg til å se meg, og kanskje det er nok til at man tør å holde fast på noen, selv om man ikke alltid liker dem, og heller vil plukke kål alene, så tar man de med og sitter i det, til det er over, slik som alt vil være, en eller annen gang.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s