Semikolon

Vi kan være tett på; vi kan gå ut, gå aleine, eller gå hjem. I skogen synger jeg alltid best, for der er veien til folk lang; veien til hjertet er kortere, fra hodet til hjertet, uten å gå om de skjelvende knærne. Jeg husker jeg så deg for første gang, i lilla bukser, så rart og fint; Sånn er du, du må kjenne blyanten når du skriver; du gjorde det kortere, veien fra hodet til blyanten, via hjertet. Så sære vi var; så nære vi var, er det slutt eller kommer det mer; kanskje ikke et punktum denne gangen, for man kan bruke semikolon så uendelig mange ganger før man setter punktum, heldigvis.

Reklamer

Sannhetens time

Det er fjorten timer igjen til eksamen, og nå føler jeg meg litt som Clarissa Dalloway; jeg flyter i inntrykk fra alle øyeblikkene, alle karakterene og alle møtene som var, så mange, men for få. Er det en anger; kastet jeg meg uti det havet, turte jeg å svømme helt ut? Kanskje var det noe som ikke nådde helt fram, som aldri kjentes dypt nok; aldri fikk jeg vært der helt, eller kanskje det ikke var ekte, at vi bare lata som, eller var noen andre da vi møttes; vi ble noen de gjorde oss. Septimus sier man ikke kan bringe barn inn i en verden der ingen følelser varer, innfallene fordamper i timene, og jeg kasta meg ned i mørket hans, slik som så mange av de som har en Septimus på skulderen. Men jeg håper heller det er Karim som fyller meg om fjorten timer, når jeg innser at alt er mulig, selv om det kan kludre seg til en stund, så blir det ok, og det er lov å være lykkelig og medtatt på samme tid, sånn som nå, bare akkurat nå og alltid på samme tid. Jeg vet at jeg får bare denne ene sjansen, før timene er forbi, og det kommer nye, for man kan ikke konte livet sånn som eksamener. Jeg har de alle med meg når jeg drar dit, alle de som møtte meg og fikk meg til å se meg, og kanskje det er nok til at man tør å holde fast på noen, selv om man ikke alltid liker dem, og heller vil plukke kål alene, så tar man de med og sitter i det, til det er over, slik som alt vil være, en eller annen gang.

En dag

En dag møter jeg ham og han ser bra ut, han smiler og der er tydelig at han har det bedre nå og jeg sukker inni meg og spør «Åssen går det?» og han svarer «bra,» og spør hvordan det går med meg og inni meg har jeg bare lyst til å skrike at han ikke skal være med henne, men med meg, for det er meg som liker ham og meg som likte han først og har likt ham siden den første dagen jeg så ham stå der og presentere seg og være nervøs på en sånn nydelig måte som bare gav meg lyst til å klemme ham og jeg har alltid lyst til å klemme ham og kommer alltid til å ha lyst til å klemme ham og hvis jeg var fra en annen del av landet ville jeg sikkert sagt at jeg el… men jeg tør ikke uttrykke meg så sterkt, jeg tør ikke si sånt, men jeg må jo svare noe og siden jeg har sluttet med både medisiner og terapi velger jeg å fokusere på det positive, uten å egentlig lyve sier jeg at det går bra, for det går jo bra med meg, ja, mhm, og kanskje kjøper han den og går videre for å treffe hun som er så flink til å synge som det sikkert er mye lettere å være med og jeg står igjen og later som det går fint og jeg går hjem og blir en kattedame som drikker te og det går helt fint for da har jeg endelig tid til å lese Proust og alle de andre feigingene som heller går hjem og sitter for seg selv og skriver isteden for å si til noen hva de egentlig føler.

Perspektiv

Jeg prøver å forklare dem at det er helt spesielt og absolutt uvanlig, som ut av en annen verden og helt umulig å forstå, og jeg leser en bok med dikt eller hører ei plate og innser at det bare virker sånn fordi jeg er forelska og tusen millioner har opplevd det før og når det har vart en stund går det over og blir til noe helt ordinært med bare et minne om noe som var litt utrolig i et lite glimt før det går over, mennesker har jo bare levd i 0,2 millisekunder hvis jordas historie var time og en forelskelse varer maks tre år har jeg hørt og det er ikke en desimal av et millisekund engang, kanskje Gud blunka og gikk glipp av det, og hvis jeg skal ha det vondt i et par år til, kanskje mindre hvis jeg er heldig, burde jeg ikke legge all verdens smerte i det, selv om det kjennes som du har tatt en Djengis Khan i hjertet mitt, erobret det og jevnet alt med jorden for å forlate det og dra til mer strategiske områder, går det allikevel fint, de klarte jo å bygge opp Bagdad igjen.